Dora 2

Dora 2 er diplomprosjektet mitt. Ubåtbunkeren fra andre verdenskrig står fortsatt i Trondheim, med en arv ingen helt vil ha, og spørsmålet var hva den kan brukes til nå. Her blir den utstillingshall, arkiv og kunstatelier.

Under andre verdenskrig ble det bygget rundt 1500 bunkere langs vestkysten av Europa, som en del av Atlanterhavsvollen. To av dem ligger i Trondheim: Dora 1 og Dora 2, til sammen den største tyske basen i Nord-Europa. Dora 2 ble aldri ferdig. Det 3,5 meter tykke taket dekker bare halve bygget, og resten står åpent.

I dag eier Trondheim Havn bunkeren, og den brukes som verft. Nyhavna rundt den er det største sentrumsnære utviklingsområdet i byen, og i kommuneplanen fra 2016 er området satt av til et nytt kulturkvartal.

Jeg behandlet den massive betongbunkeren nesten som en menneskeskapt geologisk formasjon, og tok utgangspunkt i geometrien, topografien, konstruksjonen og svakhetene den allerede har. Historien er ikke noe å skjule. Bygget er monumentalt og defensivt, og det får det fortsette å være.

Nye volumer i stål er føyd inn med minimal kontakt med den eksisterende betongen. Kontrasten er tilsiktet: den tunge, permanente bunkeren mot noe lettere og nyere. Arkivet henger under taket, utstillingsrommet står fritt på gulvet, og atelierene ligger oppe på taket, rundt en hage i midten.

Den mørke enden av hallen blir en tidsbasert utstilling: en scene for performance, og en digital utstilling mellom scenen og de massive veggene. Her med arbeider av Paul Virilio, som fotograferte bunkerne langs Atlanterhavsvollen.

Det tidligere ubåtbassenget blir en utstillingssal på 115 meter, 20 meter bred og 17 meter høy. Tolv meter under havnivå, uten lyd eller inntrykk fra byen utenfor, gir rommet kunsten en skala den ikke finner andre steder i landet.

Bunkeren skal fortsatt kjennes som det den var. Det er bruken som endres.